SKREVET: 29.01.2011 / KLOKKEN: 14:09


Først må jeg bare si at detaljer, klokkeslett osv. er litt blury pga jeg lå i så store smerter, men jeg gjør et forsøk allikevel!

Vi kom på sykehuset klokken 08:30 mandag 17 januar. Jeg måtte ta en evig lang ctg for så å bli fortalt av enda en ny lege (som var helt #€% i hodet) at han ville vente i EN HEL UKE for så å SE om de skulle sette meg i gang. Da var det bare tredje gangen vi var blitt fortalt at vi skulle bli satt igang uten å bli det. Journalen som var blitt skrevet etter forrige legebesøk var blitt borte, og de hadde heller aldri hørt om legen jeg hadde vært hos. Det gjorde Marius ganske sint, og han krevde at de skulle snakke med den første legen jeg hadde vært hos. Det tok ikke lange tiden før jordmoren kom inn og sa at jeg skulle bli satt igang.




Jeg fikk til sammen tre modningspiller før de rundt 9 på kvelden sa at de måtte stoppe pga stor pågang på avdelingen. Det var kjipt, men helt greit. Vi tok kvelden tidlig, så på filmer og hadde det egentlig ganske koselig. Jeg hadde hatt rier hele dagen pga modningspillene, men kroppen hadde også begynt å lage egne rier, så jeg fikk ikke sove, og da sov ikke Marius heller. Så klokken 2 på natta sjekket de åpningen min som fortsatt var 2 cm. 30 minutter senere lå vi i sengene våre og skulle sove. Da kjente jeg tre kjempeharde rykk i magen som ga en ekkel og ganske høy lyd. Lyden var så høy at Marius hørte det, og rykkene så sterke at han kjente dem. Det var så vondt og intenst, og det skjedde så plutselig, så jeg ble selvfølgelig redd. Vi ringte på jordmoren og jeg lå fortsatt og vred meg i smerte når hun kom inn. Hun skjønte ikke hva det var pga rykkene og lyden, men sa vi skulle være obs i tilfelle det var rier. Hu gikk ut igjen og det tok ikke mer enn 2 min, så kom det igjen. Ingen rykk eller lyd, men sammentrekninger. Da var det ingen tvil i mitt hjerte om hva som var på vei til å skje. Vi plinga på jordmoren som sjekket åpningen min igjen. Den var nå på 5 cm, så ting skjedde veldig fort. Jeg ble rullet inn på føden. Der lå jeg med sterke rier ganske lenge før jeg fikk epidural. Riene mine kom med ca. 3 minutters mellomrom. Èn ting skal jeg si til dere, jenter; Epidural et guds gave til oss kvinner!! Når de forteller deg at det er som å komme til himmelen, så er det ikke overdrevet. Jeg har aldri følt lignende lettelse. Alt av smerte var borte, og jeg klarte å puste meg gjennom riene helt på egenhånd. Før stikket i ryggen måtte Marius holde meg i hånda eller så måtte jeg holde rundt halsen hans, så jeg var ikke alene om å ønske epiduralen velkommen!

Helt greit sliten etter flere timer med rier, men åå så glad i epidural!

Pressriene mine begynte klokken 07:00. Jeg presset i en time før jeg fikk hjelp. Det tok 2 timer med aktive pressrier (3 timer sammenlagt)  før Mille endelig var ute. Grunnen til det var at hun lå med en arm opp mot skulderen, så hun satt bom fast! Jeg fikk et siste forsøk før de ville bruke sugekopp, og da ga jeg alt jeg (ikke) hadde, og noe vondere har jeg aldri opplevd, men ut kom a!




Jeg har alltid lurt på hvordan det ville føles å få barnet sitt på brystet. Er det som på film? Helt fantastisk og du har ikke sjans til å holde tårene tilbake? Jeg gråt ikke. Det var fantastisk, men ikke som jeg forestilte meg. Jeg var sjokkert over at det faktisk kom en baby ut, at det faktisk var et lys i enden av tunnelen. Jeg var så utmattet og glad at jeg ikke klarte å reagere ordentlig. Hun var ikke som jeg trodde i det hele tatt. Jeg trodde hun skulle komme ut blå/lilla, skrukkete og full av gørr, men hun var fin og gylden i huden og gørr var det ikke å se. Hun var så liten og fin, og hun tok puppen med en gang. Kontroll hadde hun ikke, for hun hadde melk i HELE ansiktet. Marius så så stolt ut. Plutselig så han ut som en pappa. Helt utrolig!



Jeg var så glad for at fødselen var over, men jeg var ikke helt ferdig enda. Livmormunnen var blitt så betent at den lukket seg med morkaken sittende fast i åpningen. Det tok en god time før legen klarte å dra den ut. Det verste med det var egentlig at jeg hadde Mille på brystet når de prøvde å dra den ut. Det var så sinnsykt vondt, så det gjorde hele opplevelsen ganske negativt ladet. Men når morkaken endelig kom ut, så kunne jeg konsentrere meg om min nye familie, og da var alt det vonde glemt.



Nå har vi vært hjemme i 8 dager, og vi koser oss så utrolig mye! Mille er kjempesnill og lar mammaen og pappaen sin sove mye om nettene. Jenta kan sove!! Det er ingen tvil om at hun har arvet pappaen sin sitt sovehjerte. Hun ligger på sofaen ved siden av meg og sover mens hun grynter så søtt. Nå skal jeg vekke henne og gi henne mat, så skal vi trille i sola. Ha en fin dag :)

 

Nå sluttet bildeopplastingen å funke, så flere bilder kommer senere!




SKREVET: 10.01.2011 / KLOKKEN: 17:23


Jeg har lenge hatt problemer med å puste pga. Mille tar så enormt stor plass nå, noe som er helt vanlig. Men de siste ukene har det blitt så ille at det påvirker formen min og søvnen fryktelig mye. Det er pga. det at jeg i dag var på sykehuset for å snakke om å sette i gang fødselen.
Først tok vi en UL som var kjempefin! Mille var 10% under gjennomsnittsvekta før, og nå er hun bare 5% under. Så hun ligger på 3200g nå, og det er kjempebra :)
Videre så sjekket legen om jeg hadde noen åpning og om jeg har begynt å modne, noe jeg har, og jeg har en åpning på 1 cm. Alt dette er normalt og bra når du er 39 uker på vei, så jeg er veldig glad! Til slutt var vi på føden i 2(!!) timer for å ta CTG (sparketest). På en rolig dag ble Mille kalt for "ei veldig aktiv jente", så jeg skal nok få nok å gjøre fremover.

Legen ville ikke starte meg i dag pga. han var redd ting ville ta for lang tid, og fordi det selvfølgelig er best at naturen går sin gang. Men vi fikk en ny time på torsdag, og hvis det ikke er skjedd store forandringer, så blir jeg satt igang da. Uansett så var det utelukket at jeg skulle gå over termin (som er om 9 dager!!!).
Så dere... Innen 9 dager har jeg og Marius blitt foreldre! Jeg kan ikke beskrive følelsen jeg har i magen. Eller følelsen jeg får når Marius ligger og snakker til Mille gjennom magen, eller hvor glad jeg ble når pulsen til Mille gikk opp hver gang Marius åpnet munnen og laget en lyd. Jeg vet allerede at dette kommer til å bli ei pappa-jente, og det gjør meg så utrolig glad.
Ja, jeg er veldig (veldig, veldig) glad for at jeg snart er ferdig med å være gravid, men herregud så mye jeg gleder meg til å se mitt eget barn ligge i armene på mannen min. Jeg elsker livet mitt og min lille familie på tre :)







hits